Kjæresten min har en datter fra et tidligere forhold. Jeg er alvorlig bekymret for tenåringsjenta. Foreldrene har et ekstremt dårlig samarbeid, det er nærmest null kommunikasjon mellom dem. De gangene de snakker på telefonen er det bare kranling og kjefting. Dette ser jeg påvirker henne mye. Hun kommer ofte tidlig hjem fra skolen fordi hun klager på kvalme og hodepine. Andre dager får man henne ikke på skolen i det hele tatt.
Tidligere har hun bodd delt hos foreldrene, men nå bor hun mest hos pappa ettersom hun og mor stadig havner i konflikt. Hun er utagerende, har sluttet å snakke vanlig hjemme, hun bare roper og kjefter. Hun sitter stort sett inne på rommet sitt på ettermiddagene, og har få venner på fritiden, og hun dominerer sin far. Han er konfliktsky, og føyer seg stort sett. Hun er demotivert til det meste, og jeg tenker at det mye av det skyldes at foreldrene ikke kan samarbeide.
Jeg føler meg så pass nær at jeg også har et ansvar for hvordan hun har det. Noen dager tenker jeg at jeg burde snakke med skolen, og få dem til å innkalle foreldrene for å gi dem en vekker, andre dager tenker jeg at det er ekstrem omsorgssvikt, og tenker at jeg burde gjøre noe, snakke med barnevernet eller liknende. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...Håper å få råd.
Svar fra rådgiver:
Hei og takk for henvendelsen!
Vi vet en del om at omstendighetene rundt skilsmissen noen ganger fører til problemer hos barna i tenårene, og sjansen er større for å utvikle angst, depresjon, dårlig selvbilde, skoleproblemer med videre dersom foreldrene er i konflikt. Det er godt at jenta også har deg, en voksen som er utenom konflikten.
Kanskje du skulle snakket med far og prøvd å få til et møte med skolen for å høre hvordan det går der? Det er mulig at skolen også ser endringer hos henne og er bekymret. Samtaler med helsesøster kan være et godt første tiltak. Slik kan hun kan få hjelp til å sortere, hva som er hennes og hva som er foreldrenes problemer. Barn er veldig lojale og tar noen ganger et for stort ansvar i skilsmissesituasjoner. Skolen som du sier er en arena, barnevernet er en annen – jeg tror jeg ville begynt med skolen – for å se om en kan få den hjelpen en trenger der (lærer og helsesykepleier blant annet).
Jeg vil og anbefale deg å sjekke om skolen har grupper for barn med skilte foreldre. Barn forteller at det er godt å snakke om det med andre som har samme erfaringer. Da får de bearbeidet ting i et trygt forum. Anbefaler også å lese heftet ”Kjære mamma og pappa – det er mye vanskeligere å oppleve skilsmisse enn det dere tror». Heftet er et resultat av intervjuer med barn og unge om deres opplevelse av skilsmissen. De forteller og hva som hjalp dem videre; å snakke om det som er vanskelig, gå til helsesykepleier, snakke med lærer og andre som har opplevd det samme. Det kan og være nyttig for foreldrene og læreren å lese.
Dersom ikke noe av dette fører frem og du fortsatt mener at jenta trenger hjelp så kan det være aktuelt å kontakte barnevernet. Du kan ringe anonymt og diskutere situasjonen med barnevernet, stille de spørsmål og få en del svar på ting du lurer på, og hva og hvordan de ser på det du forteller.
Lykke til, hilsen rådgiver