Hei, jeg søker informasjon og råd til min 15 år gamle datter – angående sorg. Pappaen hennes er alvorlig syk og hun vil snart miste ham. Det er en tøff situasjon for jenta, og hun ønsker ikke å tilbringe like mye tid der som vi har i samværsavtalen. Hun føler imidlertid på press fra han og hans nye familie på at hun må være der. Hvordan kan jeg støtte henne? Hvordan gå frem i samtaler med henne? Hun er aktiv i fritidsaktiviteter og har mange gode venner som støtter henne. Men hun er også veldig engstelig for å belaste vennene for mye med sin situasjon.
Hilsen mamma
Svar fra rådgiver
Hei, og takk for din henvendelse. Det er godt at du ser problemene til datteren din og vil hjelpe henne. Alderen hennes tilsier at hun er moden nok til å sette ord på det hun føler, og til å vurdere tilbakemeldinger hun får. Du skriver at hun er aktiv på fritiden og har mange gode venner. Dette er en god støtte for henne i en veldig vanskelig og trist situasjon.
Jeg tror ikke hun skal være redd for at hun belaster vennene sine for mye. Det kan være godt også for vennene å være til hjelp for datteren din. I din datters aldersgruppe er venner en av de viktigste kildene til trøst, støtte og innspill. Du kan gjerne spørre datteren din om hun ville ha vært til støtte om det var en av hennes nærmeste venner som sto i samme situasjon. Det kan gi henne litt perspektiv og tillit til at vennene vil være tilstede for henne i denne vanskelige tiden.
Mange diagnoseforeninger har egne støttegrupper for ungdom, du kan sjekke om barnets far sin sykdom har et slikt tilbud. Da vil datteren din kunne møte andre i samme situasjon. Å delta i en slik gruppe kan også fungere som en avlastning for venner, så hun i alle fall slipper å tenke på å være til for stor belastning for dem.
Det er også viktig for henne å ha noen voksne hun kan snakke om sorgen med. For eksempel deg. Men, tenk over hvem andre hun har tillit til som også kan være en god samtalepartner for henne. Gi henne klar beskjed om at det er lov å sørge. Både nå og lenge etterpå.
Du spør konkret om hvordan gå frem i samtaler med henne. Det viktigste er å vise at du forstår henne, både sorgen over det å skulle miste faren sin, men også den vanskelige situasjonen hun er i. Konflikten for henne mellom å føle krav om tilstedeværelse, følelsen av å ønske å være tilstede, samtidig som dette er både skremmende og tidkrevende er svært viktig å bli møtt på. Å miste sin far er for de fleste en milepæl i livet, uansett hvor mye eller lite kontakt man har.
Kanskje helsesøster på skolen hennes har noen forslag og innspill? Helsesykepleiere har ofte erfaring med et bredt spekter av problemstillinger. Du skriver at hun snart vil miste faren sin. Da regner jeg med at sykdommen hans er langt fremskreden. Du kan snakke med datteren din om hun kan tenke seg å ha noen korte møter med faren sin hvis det lar seg gjøre geografisk . For henne kan det være godt å samle minner og følelsen av kontakt mens muligheten fortsatt er der. Ikke press henne, men snakk med henne om dette og si at uansett hva hun velger å gjøre har ingen lov til å bli sinte på henne. Skulle hun føle at de blir det allikevel, kan hun snakke med deg om det. Du kan spørre datteren din om hun vil at du skriver en mail/et brev til faren om hvor vanskelig dette er for henne. Gi henne muligheten til dette og tilby deg å være hennes talerør for det hun strever med å få sagt selv.
Det finnes en app for barn som opplever sykdom i nær familie. Den heter «Meg også» . Det er et nyttig bearbeidelsesverktøy. som også kan være til støtte for barnet. Appen er gratis og tilgjengelig i Appstore og GooglePlay.
Jeg håper ovennevnte var nyttig for deg og at datteren din får den hjelp hun trenger i en svært vanskelig følelsesmessig situasjon. Å ha en mamma som bryr seg og vil hjelpe er et veldig godt utgangspunkt. Lykke til!
Hilsen rådgiver