Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal snakke med et barn som utsettes for mobbing. Kanskje særlig for foreldre. Her får du en oversikt over hvordan du kan gå frem, og hva du bør unngå.
At et barn utsettes for mobbing er en stor påkjenning, både for barnet selv og for familien. Støtte fra foreldrene kan virke beskyttende mot å utvikle psykiske plager hos barn som har opplevd mobbing, men mange opplever at det er vanskelig å starte samtalen, og er usikre på hvordan man går frem.
Selv om barnet virker avvisende og uinteressert i å snakke, er det likevel viktig å ta det opp på en varsom og trygg måte. Noe av det viktigste du som forelder kan gjøre er å få barnet til å snakke om situasjonen, anerkjenne barnets opplevelse, og å forsikre barnet om at mobbingen ikke er barnets feil.
Forbered deg
Når barnet ditt mobbes oppstår det gjerne et spekter av følelser, også hos foreldrene. Bekymring, forvirring, hjelpeløshet, sinne og skuffelse er helt vanlig å kjenne på. Barnet ditt trenger å kjenne at du er en trygg voksen i situasjonen, derfor er det viktig å ikke la egne følelser ta overhånd når du snakker med barnet. Barnet vil da sannsynligvis sette hensynet til dine følelser først, og forsøker og dempe situasjonen, i stede for å åpne seg.
Ønsker du å snakke med noen om din egen opplevelse i forkant av samtalen med barnet kan du alltid kontakte rådgiverne våre.
Tenk gjennom situasjonen og hva du vil snakke om først. Det er ikke sikkert du har løsningen, men vær åpen og støttende.
- Finn en rolig situasjon og pass på at dere har god tid når du innleder samtalen med barnet. Ofte kan det være fint å ta slike samtaler mens man kjører bil, eller går en tur.
- Vær forberedt på en følelsesladet reaksjon. Skam, stress eller sinne er vanlige reaksjoner hos barn.
- Barnet er antakelig mer påvirket og lei seg enn du tror. Ta det på alvor!
- Barn som utsettes for mobbing er ofte redd for hevn, dersom de forteller voksne om mobbingen. Ikke undervurder denne frykten. For barnet er den høyst reell.
- Tenk på mulige løsninger sammen med barnet.
Reaksjoner du bør prøve å unngå:
- Ikke lov ting du ikke kan holde. Som forelder ønsker man gjerne å forsikre barnet om at du skal ordne opp i dette med en gang, men dessverre kan en slik prosess ta tid.
- Unngå forminske barnets situasjon ved å si at det ikke er noe å bry seg om. Vær også forsiktig med å fortelle om andre som har det verre, særlig din egen historie, dersom du selv opplevde vonde ting i den alderen.
- Ikke forhør barnet. La ham eller henne fortelle i eget tempo, og respekter at det ikke er sikkert barnet vil dele alt.
I stedet kan du prøve å:
- se situasjonen fra barnets side. Støtt ham eller henne i hennes opplevelse og vis at du tar det som blir fortalt på alvor.
- la barnet fortelle med sine ord og i sitt tempo. Det er naturlig å ville komme med forslag på løsninger underveis, men prøv å holde tilbake og forsøk heller å anerkjenne det barnet forteller deg («Det må ha vært vanskelig», «Jeg forstår at det gjorde deg lei deg», «Det kan ikke ha vært lett»)
- bruk god tid. Vis at du er interessert, still gradvis nye spørsmål til det barnet forteller, og vær tålmodig.
La barnet få vite hvor mye du setter pris på at du fikk informasjon om mobbingen, at du tror på det det som har blitt fortalt, og at du er lei deg for at barnet opplever dette. Vær sikker på at du forteller at det ikke er barnets skyld at han eller hun blir mobbet. Barnet er ikke problemet.
Fortell gjerne at barnet ikke er alene om å bli mobbet. Kanskje kjenner dere noen som har vært gjennom noe liknende? Men vær igjen forsiktig med å gradere hendelsene, og å snakke om noe som verre enn noe annet.
Når barnet ikke vil snakke
Barn synes ofte mobbing er vanskelig å snakke om. Om barnet vegrer seg for å snakke, fortell at du skjønner at barnet synes at dette er vanskelig. Si at du gjerne vil hjelpe, og at dere kan snakkes litt senere. Slik får du fortalt barnet at du ser og at du forstår. Det kan gjøre det lettere å starte samtalen senere.
Er det fare for barnets helse eller sikkerhet, må du ta affære og skaffe profesjonell hjelp gjennom fastlege eller politi.