Min kone kan bli svært eksaltert i diskusjoner, hun har lett for å bli høyrøstet og fysisk utagerende. Det hender at hun slår eller kaster ting. Våre tre barn har ved flere anledninger sett henne i slike situasjoner, og de har nok også sett henne slå. Men som regel holder hun seg i skinnet når de er til stede, de merker nok mest til høyrøstetheten. Selv slår jeg ikke, og jeg forsøker som regel å roe ned situasjonen. Jeg har mer kontroll over situasjonen enn henne, og jeg forsøker å holde lydnivået nede.
Slike situasjoner er ikke vanlige, men de oppstår nok tilnærmet en gang hver annen måned. Jeg snakket nylig om saken privat, med en helsearbeider. Hun ble ganske opprørt, sa situasjonen var skadelig for barna og mente at jeg burde foreta meg noe konkret for at barna ikke skulle få oppleve mer av dette.
Jeg er åpenbart klar over at vår dynamikk ikke er sunn, og at barna har vondt av det når det skjer. Men jeg har til nå følt at barna har taklet hendelsene bra, og jeg klarer ikke, selv etter samtalen, å se at barna har etablert adferd eller tenkemåter/emosjoner basert på de uheldige hendelsene.
- De sover godt om natten, og hele natten
- De er trygge i forhold til fremmede mennesker
- Deres tegninger og rollespill er hyggelige og bærer preg av forståelse og kjærlighet
- De er flinke på skolen
- De er hengivne hjemme, både overfor meg og min kone
- De tør å protestere og provosere
- De er glade i kroppskontakt osv.
Dette har fått meg til å tenke at de er robuste og at de takler dette såpass godt at det vil være uheldig overfor dem å ta drastiske skritt, f.eks. skilsmisse e.l. I en verden som ikke er perfekt har jeg vurdert at dagens situasjon vil være det beste av to onder. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at jeg kanskje overser noe eller minimaliserer alvoret i situasjonen.
Har dere forslag til hva jeg bør se etter i et forsøk på å finne ut hvordan mine barn egentlig takler situasjonen? Og kan dere si noe om hvordan barn normalt reagerer på situasjoner som likner denne? Rus er ikke involvert, og vi fremstår i det daglige som gode og ressurssterke foreldre med et stort engasjement overfor våre barn.
På forhånd takk for råd!
Svar fra rådgiver
Hei og takk for henvendelsen. Det er bra du har fokus på barna dine, det er ikke sikkert du vil se «skader» nå eller at barna får skader av mors adferd. Det er litt vanskelig å gi råd da jeg ikke vet hvor lenge dette har pågått. Jeg vil anbefale deg å snakke med barna og forklare mors sykdom og høre hva de tenker rundt kranglene. Det å lære at det er lov å slå er og noe som ikke er bra for barn. Det å se at det skjer er en måte å lære på. Volden barna opplever nå, kan gi senvirkninger. Det er derfor viktig at dette tas tak i så barna slipper å oppleve vold i hjemmet.
Jeg vil og anbefale deg å snakke med din kone, hun er den som har mulighet for å endre seg og bør gjøre det for barna sin del. Hun er den voksne her, hun bør prøve å gjøre noe med problemet. Det er skadelig for barn å bo og leve med vold i familien. Mor kan få henvisning fra fastlegen til psykolog eller et kurs gjennom for eksempel familievernkontoret.
Man vet er at det er skadelig for barn å vokse opp i voldelige hjem, det påvirker barna negativt. Det er like skadelig om barna blir utsatt for vold eller er vitne til vold. De blir redde i situasjonen og vil ofte frykte for når det skal skje igjen. Det å gå på tå hev og vente på neste episode, er veldig slitsomt, stressende og ressurskrevende. Det kan ta vekk oppmerksomheten fra det barn skal holde på med, også når de er vekke fra huset, tanker som; «er det noe som skjer hjemme», «sloss, krangler mamma og pappa» og videre, det kan gå kan gå utover skole, lek og deres konsentrasjon generelt. Barn er veldig lojale og det kan være vanskelig å se tegn på at de har det vanskelig, det kan og være vanskelig å få de til å snakke om hvordan de opplever situasjonen.
Hilsen rådgiver, Voksne for Barn